Altfor mye kyssing.

Kyssa kyssa kyssa

så masse at jeg

tydeligvis ble

syk

kyssesyk

så syk at jeg ikke orker å kysse mer

kysse fler

Full kyssepause
*

STOPP
*

Vet ikke hvilken gentleman som

ga meg i sommergave

å få kyssesyken?

Var det han med det loslitte skjegget? Han med hestehalen?

(Jeg trenger åpenbart å se litt nærmere på mitt valg av menn)

*

Jeg går rundt, syk av alle kyssene, med følelsen av å være like slapp som en manet, å ha et hode av vatt og en ryggrad like beinløs som en wienerpølse, med et fjes som er som en nummen maske jeg helst vil ta av. Det kunne godt virke som jeg bare hadde røyka en mega-giga-Snoop-Dogg-worthy blunt nå, for kroppen min er en gele-klump som siger ned i sofaen og blir der, men jeg har ikke det assa, jeg har bare kyssa litt for masse.

Jeg håper gaven

er mulig å returnere?

*

Plis a. Si ja. Si «Åja, likte du ikke gaven? Nei vel… Her får du spyttet ditt tilbake, så får jeg spyttet mitt tilbake, og så er ikke smitten et faktum lenger»

*

På forhånd, takk.

Røyk, luft, skygger og strobelys.

Du er røyk, baby. Bare røyk, eller kanskje et spøkelse, kanskje et hologram, en skygge, en støvete skygge i en varm gate et sted jeg aldri har vært, kanskje strobelys på en klubb, som hendene mine skjærer gjennom i en dansebevegelse, eller noe helt annet gjennomsiktig jeg ikke kommer på nå. Du forsvinner mellom armene mine, til jeg klemmer meg selv, klemmer rundt ribbeina mine, prøver igjen og igjen og igjen. Jeg får ikke tak i deg. I hjernen min er du like håndfast som faste håndtrykk, og like tilstedeværende som mitt eget navn, men det holder jo faen ikke at du bor inne blant tankene mine. Der kan jo alle bo, der kan jo Obama og kongen og Ryan Gosling og masse søte dovendyr bo, alle jeg har girlcrush på, og jeg kan bo fifty fifty i Brooklyn og Berlin, og være millionær etter en rekke suksessrike bokutgivelser, og vært hele verden rundt, og bare ha hår på de riktige stedene på kroppen, og være sweet as sugar all of the time og uten unntak si de riktige tingene, og ikke føle noe for noen som ikke føler det samme for meg, noengang, men herregud, det betyr jo ingenting. Nei, det er bare tanker, det er minner, det er små papirfigurer som beveger seg der oppe, mengder av dem, uendelig av dem, masse rare og fine fjes, noen av dem større enn andre, noen mer diffuse, noen gamle, unge, noen jeg hater, mange jeg elsker, men det betyr ingenting. Selv om du bor der oppe, og som regel står i front av alle de små papirfigurene akkurat nå, er du røyk, du er luft, skygger og strobelys i det virkelig livet. Ikke en substans jeg kan gripe tak i. Siden hjertet ditt sa nei, og jeg bare var en papirfigur i bakgrunnen hos deg.

tasting you

Bilde tatt 19.05.15 kl. 12.47

I’m melting you like a sugarcube on my tongue, Squeezing you against the bony skinclad roof of my mouth to identify where the sweetness meets the saltiness meets the bitterness meets the sour, There are flavors there that my young tongue can’t yet identify, but the pop rocks excites me in places I very easily can identify, so I’m smiling as the taste combination dissolves into the surface, and I take another bite.

The REAL you **

Tell me about your slimy gritty self, the constipated tubes inside of you

The thoughts you’ve imprisoned, the feelings you’ve tried to destroy by pouring acid over

The mask underneath the mask you put on every morning

Tell me about the mucous, the dirt underneath your fingernails, The lingering STD’s

Tell me about the time you sort of took advantage of that drunk girl

Tell me about the folder, inside a folder, inside a folder, on your Mac

Tell me about your sparks of racism, egoism, narcissism,

numbness, rage, self-loathing, and violence

Tell me about the times you’ve completely lost yourself,

and how the fuck you found yourself again

Tell me about the nights when rain drizzled and you sat shivering in solitude on a playground swing crying, after huffing spray paint to become popular

Peel off all of your scabs, to show me what lay beneath, trace a finger through the blood, to draw the faces and the people in the stories

Tell me the truth, which resembles a scared little bird in hiding right behind your navel

Tell me everything.

//BEVEGELSE//

Slikker sår jeg ikke visste jeg hadde, og smeller igjen dører for godt, Sannheter spaserer i horisonten, rett utenfor sidesynet mitt, Jeg snur hodet, speider og speider, men klarer ikke tyde konturene, Hva er det jeg enda ikke vet? Skal jeg snart få vite det? Ser på skatevideoer på Youtube, og tenker på smerte, Kjenner min beste venn skli fra meg, som på et av de glidende rullebåndene på flyplassen, Hvor skal du, kjære? Trenger du å løpe fra deg litt, uten meg? Ting er i bevegelse, Vi er bein og kjøtt og luft og blod, Vi beveger oss ubetenksomt, Jeg går for fort, Faller i trappa, Prater uten å tenke meg om, Skyver problemer foran meg, Prøver å danse sakte til rask musikk, som om jeg er i slow motion, mens verden går fort, fortere, fortere, fortere, Jorda er en discokule, og vi må forholde oss til livet, og tiden, og rommet, og ting som beveger seg, og ting som beveger oss, Jeg nekter å gi slipp på kontrastene inne i meg, som gjør at jeg dirrer så jeg ikke får sove om natta, Så jeg danser sakte, og stirrer ut på den mørke himmelen, mens jeg tenker fort.

Vennskap

ET SKAP AV VENN

*

Tynne sponplater

Sammensatt med rustne skruer

Malt med stålfarga maling

Fyllt med luft

Falsk latter

Retningsløse samtaler

Harde kinnklemmer

danner skapet

vårt

*

I en rasende fart

flerres stålmalingen av

Vi står klare med penselen

For vi skal ikke vite

INGEN andre skal vite

At skapet er et skall

uten fyll

*

Du er lett

Et isopor-menneske

med et indre lys

som gyldent dugg på gressplenen

en tidlig morgen i mai

Og du har popmusikk i trinnene dine

i stemmen

fjelluft i lungene

og Solo i årene

*

Jeg er kråkesølv

Grå eksistens i ett lys

skimrende i et annet

Jeg har beats i hælene

engelsk slæng i stemmen

sigarettrøyk i lungene

og Kafé-kaffe i årene

*

Isopor og kråkesølv

Et falleferdig skap

Det faller

når vi gir opp

å opprettholde det

Carefully masking/suppressing our lustful minds

(Bless me father, for I’m about to maybe, possibly, sin)

We’re pretending to be

prudish, calm, restrained

like teenagers who’ve never

had their cherries popped

We’re spooning in bed

carefully masking our

 X-rated lustful minds

You are telling me

you cheated on the girlfriend

you just broke up with

and you say it without a trace of remorse

You’re Shrinking, deflating

Becoming younger, younger, younger

more vulnerable

until you’re just a selfish little boy

oblivious to consequence

in front of the apples of my eyes

My heart bounces to the side of my chest

in pure crystal clear dissapointment

And I want to shake you

and slam your face against my headboard

leaving marks on your cheeks

you’ll remember the next time you want to cheat

but I keep my opinions inside my ribcage

Mentally patting myself on the back

for never becoming yours

(We’ll never be eachothers)

*

*

We crawl around

trying to grasp what we are

Your head between my hands

your hands on my back

I kiss you with a vigorous searching tongue

and open eyes

tracing desperately for signs

of love within the

aroused movements

The bed almost fails to carry

all the weight of our bagage

the mystery, the past

you keeping your secrets

your other ladies

 right outside of my reach

*

*

We are close to repeating

a dance we’ve danced

countless times before

You ask me if I ever considered

an alternative ending to our story

I didn’t want to answer truthfully :

«I don’t want to face the fact

that our story has reached The End»

And I turn around

end it all mid-dance

and fall unsteadily into sleep

I’m melting **

Du spiser bagels med sesamfrø

og drar for å synge karaoke med kollegaer du ikke liker

Du synger AC/DC, du synger Madonna,

Du tryner på glatta på vei hjem, og våkner opp med maskingevær i ørene,

som skyter kuler innover i hjernen din,

og skrubbsår på tatoveringene på knærne

Jeg matcher neglelakken med humøret

og stanger hodet i en vegg, ikke engang psykologen min kan se

Du ber meg ligge nærmere, oppå, hold rundt, oh baby, you’re so soft, you smell like brand new clothes

«I’m melting», sier jeg, «I don’t care», sier du, «I’ve always loved when ice-cream melts, and become a thick sauce»

Du ber meg forte meg ut på terrassen for å se på sola, som har tidlig leggetid i Desember

Jeg fortsetter å smelte på armen din, i stedet

«I hit my head so damn hard…I have to stay home today», sier du til sjefen din, på telefon.

Så sover vi.

Jeg våkner av at jeg er smeltet fullstendig ned i lakenet ditt, inn i huden på overkroppen din

så jeg går ut på terrassen og ser på månen, i stillhet

En røyk, mens jeg mæler til meg selv mentalt, for at en sms er alt som skal til for at jeg gang på gang kommer tilbake hit til deg,

og jeg går inn, og prøver å finne klærne mine i månelyset.

Vekten av alle som tror Paris alltid er romantisk.

Bilde tatt 27.10.14 kl. 12.48-005

Senker skuldrene, sent om kvelden, til de når magmaen i midten av jorda. Der inne bor det ingen. På toppen av Himalaya, på bunnen av Stillehavet, på månen, inne i en istapp, bor ingen av oss. Jeg drømmer at jeg drar med flyet til Paris. Kommer på at jeg ikke har noe penger, mens jeg står i kø i en Tabac-sjappe. Merde, sier jeg, og går ut. Noen har kastet fra seg en halv burger utenfor McDonalds. Jeg spiser den, og legger meg under en benk, i skyggen av et stort bladløst tre, på et gatehjørne i Marais. Sansene går omsider av vakt, ignorerer lukta av tiss som omkranser benken jeg ligger under, og lar kroppen få sovne, slå seg av, til den en tung. Tyngre enn vekten av alle som tror Paris alltid er romantisk. Jeg våkner opp, og er ikke i Paris uten penger, men hjemme, med skuldre lettere enn hoppene til en delfin. Klokken er 6, og jeg senker skuldrene mot magmaen, og sover noen timer til.

WALK THE WALK

Du går som om du alltid hører på Run DMCs «It’s like that», med brystkassa først, Du veier kanskje 75 kilo, hva vet vel jeg, men nesten ingen av de søttifem kiloene når ned i trinnene dine, De holder seg oppe i airbag-høyde, mens føttene ikke er tyngre enn vekten av skoene, som møter asfalten i et hundredels sekund før de bouncer videre, de har tydeligvis fjærer under seg, spojojongs som jeg alltid har kalt det, Du skal ikke noe spesielt sted, du skal se ann, ta det på sparket, sjekke om det er noe ledig plass på en av uteserveringene på «stripa» på Olaf Ryes, har et mental image av pannekakene på Nighthawk, skulle egentlig gjerne sett på den reolen de har hatt på Vintagebutikken rundt hjørnet, men kanskje det hadde vært syyyykt digg med litt tapas på Delicatessen, eller mulig du skal slenge deg på en buss og komme deg til kompisen din, som akkurat teksta at han henger ut i kolonihagen ved Ullevål og «mesker seg med ost og skinke fra Gutta på Haugen og har vært YOLO og poppa en kvalmende dyr årgangsvin». Eller kanskje noe helt annet! Du vet ikke hvor du ender opp, men det viser ikke kroppen din, nei, den vil vise verden at du vet så jævlig godt hvor du skal, og fy FAN’ som du gleder deg til å komme dit!

kontraster, takk.

DSCF2554-003

Igår følte vi oss så jævlig white i crowden av afrikanske på et RnB og Soul event, så jævlig hetro på gay sparkling halloween event på Uhørt, og så jævlig frie, dansende alene på scenen på Kulturhuset. Vi stjal, haika med noen russere, drakk whisky, lo av utesteders do-poesi, ble stoppa av politiet fordi vi hang i en rundkjøring, og jeg felte én enkelt tåre på vei hjem, da jeg hadde sagt adjø til en jeg pleide å være ganske så vill etter. Idag ; dovendyr-tempo, risgrøt, yoga og motivert typing på tastaturet. Kontraster. Elsker dem.

Uten jetpack//gråter til massive attack

Idag er første dagen du ikke bor inne i hodet mitt

inatt hadde jeg mareritt

det foregikk i universet

jeg ble slynga gjennom lysglimt, sorte hull og neon

uten jetpack på ryggen

jeg bare falt og falt

merka hvordan universet er bunnløst, uendelig,

enormt ensomt

og da jeg våkna var du vekk

ble du skremt av drømmen?

skubba den deg ut av hjernen min,

som trykket av en atombombe?

Fuck, jeg blir blenda her inne!!

«Jeg tar med meg alle minnene

og bildene av meg,

jeg driver og skyter fram

bak øynene dine,

hvert andre minutt

og stikker jeg ass!! Sayonara»

*

*

Armen min holder meg stabil,

under sjanglinga til en fullstappa buss

jeg gråter stille til

høye toner av Massive Attacks «Teardrop»

minst fem par øyne ser på meg

med undring i blikket

jeg er helt tom

tombola, skrapa ut,

som et utstoppa dyr

ekkoet av ditt Sayonara,

gir meg brekningsfølelse,

og jeg går av to stopp før jeg skal

vakumet er nesten verre enn at du bor der inne

og med ett flytter du inn i hjernen igjen

Jeg tror du har hjerte. Det virker sånn.

Du er masse årer og hår og hud og

har lever og hjerne og hjerte,

Jeg tror du har hjerte.             Det virker sånn.

Hender som beveger seg når du prater,

de prøver å understreke poenger jeg

ikke forstår hvorfor du ønsker å poengtere, men nikker ivirig forde.

Og en latter som ligger helt bakerst i halsen, og

klukkediklukker som klukkinga av rødvin

som får latterkick av kilinga til en flaskehals.

Vi sier ha det, det var kos, ja, koselig, mhm, snart igjen da, ses vi, mhm,

Bare å si fra, mhm,

og du ååååh´er

når du moser armene dine rundt ryggen min.

Fus for å tekste, sa ingen.

Men du tekster, en setning, spørsmålstegn,

Jeg står omringet av alles kebabstænk, og

ustødige nylonsstrømpe-jenter, som roper «VENT daaaa, HALLOOO, veeent på meeeg da dere!! »,

og taxier som predatorer looking for prays, og

jeg kaster meg inn i en av dem,

kanskje i retning meg selv.             eller ikke. Mens jeg tekster deg.