Jack Kerouacs «on the road»

*

*

Leste akkurat ferdig Jack Kerouacs «On the road«, som er en eneste stor rytmeboks av en bok. Hver setning føles som en hard beat, av et maskulint og kraftig musikkstykke. Noen av setningen slår deg med en knytta neve midt i magen, så du mister pusten, sperrer opp øynene, og tenker JA ASS. Som denne.

 

“The only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars.”

*

*

Advertisements

A true fairytale about losing my person.

Once upon a time I was dependent on, addicted to, fused by the energy you wired across the space between us, latching on me like a bomb of miniature batteries, instantly causing all my minus-symbols transforming into plusses.

 *

We thought we had all the time in the world and kept on procrastinating the future, slathering our days with breaking boys hearts, getting brokenhearted, spreading the remnants of wine and cigarettes on our floors, and smiling at our parents frowns.

Our unification were to the great envy of others, and we shook our ponytailed hairsprayed heads, at the inconceivable thought of ever not knowing each corner, shade and nuance of eachothers souls.

 *

But, Once upon a time faith lured you into a booby trap, with a bait of turkish delight and whispering promises of love found in another part of the world. And faith’s efforts did not vanish in the quicksand of vain. Oh no. Our united lives faded into nothingness, becoming a dim memory, as my person boarded the plane loaded with all of her belongings, with no means of ever returning.

*

THE END.

Skyer og mandellikør.

*

Mandellikøren sniker seg ned i halsen som et flytende juleorkester, og jeg husker nesten aldri hva jeg drømmer, men inatt drømte jeg at du stupte fra tiern. Du stupte fra tiern, og kom mot meg der jeg lå på svaberget rett ved, og du sa «Så du det? Så du at jeg hoppa?». Ja, så tøff du var, sa jeg, men jeg hadde ikke sett det. Jeg fulgte med på skyene over oss. En liknet en krokodille, en liknet en formel 1 bil, en liknet en reggae-dude som viste Peace-tegn med fingrene. Saltvannsdråper i håret. Saltvannsdråper på kroppen din, som ble til dråper på kroppen min, mens du satte deg ved siden av meg, og la deg ned, helt tett inntil. Du er kald, sa jeg. Du lo. Jeg lo ikke. Jeg stirret på ribbeina dine, på de nesten ikke-eksisterende mannebrystvortene dine, skjegget ditt nedover halsen, og de lyseblå øynene  som myste opp mot himmelen. Har du tenkt på at skyene likner på ting, spurte jeg deg. Ser du noen ganger etter hva de likner på? Nei, sa du. Nei, det gjør jeg egentlig aldri. Ånei, sa jeg. Ånei. Så våknet jeg, og du lå og sov ved siden av meg i senga, og nå drikker jeg mandellikør og ser på at du sover. Ser på at du drømmer, og lurer på hvor forskjellige vi egentlig er.

*

Gåsehud

*

*

Du sier du får gåsehud over hele kroppen, minst fem ganger om dagen, det må bety at du føler så sterkt, kanskje sterkere enn meg, går det ann, tenker jeg, går det ann å føle ting sterkere enn at man eksploderer i hodet, og bak ribbeina, av blikk, setninger, smak, kropp, kunst, musikk, ofte, men ikke daglig, hvordan er det å få jevnlig gåsehud i forhold, er det som små eksplosjoner på utsiden da, i hårsekkene over hele kroppen, jeg holder øynene på deg flere sekund lengre enn de andre, som har festet blikket ut av ruta, ned på macen, ned på flisete fingernegler, jeg lirker øynene bort, og skriver gåsehud i notatfeltet på mobilen, sist gang jeg husker jeg fikk gåsehud var da jeg var uten en tråd i et fotostudio, men jeg fikk det av kulde, ikke følelser, jeg har cravings på å få gåsehud av en overflod av følelser.

*

*

sterk//svak

Lilla lepper roper FUCK DEG bortover gata. Ordene bouncer mot fasadene som små tøffe B-boys, og lander med armene kryssa, bena spredt og haken heva, helt borte ved mannen de var ment for.

Hva i HELVETE! HVA MENER DU?, skriker mannen tilbake, blottet for overbevisende kraft.

JEG VET AT DU HAR LIGGET MED SUSANNE, DIN JÆVLA DRITTSEKK.  De siste ordene sjangler ut av munnen hennes, og kulminerer med at hun prøver å svelge tsunamien med følelser som er på vei opp halsen, ned i brystet igjen.

Hun har runde trekk og sterke, mørke øyne. Et hår som slutter to cm fra der det starter, klør i stedet for negler, og lave boots som har sett alle fire årstider, i repeat og repeat.

Brystet som struttet da hun ropte fuck deg, synker sammen som en blemme man har stukket hull på, i den ekle stillheten som følger, ladet med skyldig maskulin energi.

FOR en sterk og tøff dame, tenker jeg, men selv sterke og tøffe damer blir momentant svake i møtet med svik.