2 millioner Parisere. Og meg.

Jeg pleide å bo i Paris. Pleide. Brukte dagene på å spasere på «les trottoirs» og se på nydelige, beige bygninger, snu meg etter jente-pene menn, og knipse så mange bilder som overhodet mulig, av alt fra froske til fugleperspektiv. I ørene hadde jeg ofte The Beach Boys med Good vibrations, eller The Kooks med Sway på full guffe. Gledesskrik i hjertet, flere ganger om dagen.

Det var 2 millioner Parisere og turister, også var det meg. Sånn midt i mellom pariser og turist. Ingen av delene. Og det var helt helt perfekt.

Advertisements

Snart Westerdals. Snart.

I dag sto jeg 5 meter unna skolen jeg skal gå på i 3 år. Jeg stirret opp på den svarte, arkitekt-tegnede nye bygningen med de fargede vinduene, jeg om ikke lenge skal titte ut av, og tenkte for meg selv at det er så innmari mye jeg ikke vet nå, som jeg kommer til å få vite med tiden. Om hvilke som er de kjekkeste Westerdals guttene, og de mest inspirerende lærerne. Klasserommet jeg kommer til å tilbringe dag ut og dag inn i, at vi sikkert kommer til å ha en butikk i nærheten der vi alltid handler lunsj, og et bord i kantina vi alltid setter oss ved. Fadderuka, klassefester, og fredagspils. Prosjekter, fremføringer, og praksisperioder. Snarveier, og hvilke toaletter jeg bør unngå fordi det som regel er kø, og hvor det er strømuttak jeg kan koble inn Mac’en min. Stien foran skolen jeg nervøst skal gå nedover aller første skoledag. Om vinteren nesten skli på fordi den er så glatt. Noen dager småløpe ned fordi jeg er forsinket til skolen. Trippe oppover hver fredags ettermiddag med et smil om munnen. Og en gang, om tre år, vil jeg stå 5 meter unna skolen, aller siste skoledag, akkurat som jeg gjorde tidligere i dag, og se på skolen med andre briller enn de jeg hadde på nå. Jeg vil ha hundrevis av minner og følelser inne i hjertet og magen. Hjernen vil ha lagret en god del gigabyte med kunnskap og informasjon, jeg ikke hadde før jeg startet.

Blanke ark og nyspissede fargestifter sitter jeg med nå. Jeg gleder meg til prosessen, men aller mest å helt til slutt nå målet; Å få jobbe med det jeg alltid har drømt om.