Jeg tror du har hjerte. Det virker sånn.

Du er masse årer og hår og hud og

har lever og hjerne og hjerte,

Jeg tror du har hjerte.             Det virker sånn.

Hender som beveger seg når du prater,

de prøver å understreke poenger jeg

ikke forstår hvorfor du ønsker å poengtere, men nikker ivirig forde.

Og en latter som ligger helt bakerst i halsen, og

klukkediklukker som klukkinga av rødvin

som får latterkick av kilinga til en flaskehals.

Vi sier ha det, det var kos, ja, koselig, mhm, snart igjen da, ses vi, mhm,

Bare å si fra, mhm,

og du ååååh´er

når du moser armene dine rundt ryggen min.

Fus for å tekste, sa ingen.

Men du tekster, en setning, spørsmålstegn,

Jeg står omringet av alles kebabstænk, og

ustødige nylonsstrømpe-jenter, som roper «VENT daaaa, HALLOOO, veeent på meeeg da dere!! »,

og taxier som predatorer looking for prays, og

jeg kaster meg inn i en av dem,

kanskje i retning meg selv.             eller ikke. Mens jeg tekster deg.

DE VET ALT

Vi sitter i en sofa, det er ikke min leilighet, det er en hjertegirlander over oss, en av oss har lilla hår, en har dårlig lykke på Tinder, en er forelska i en annen i rommet, i smug, en har på to ekstremt forskjellige sokker, og vi skal fortelle to løgner og en sannhet om oss selv, og la de andre gjette hvilken som er sann. Jeg finner ikke på en eneste ting ingen av de andre ikke allerede vet om meg, og jeg blir sittende og la blikket gli over ansiktstrekkene jeg kjenner gjennom evige rekker av meningsfylte og meningsløse samtaler, og smile, og drikke av Leffe Blonde ølen fra et rosa sugerør, jeg mest sannsynelig aldri ville valgt å kjøpe selv. Alle her vet omtrent absolutt alt om meg. Det får skuldrene mine til å bli tunge som bowlingballer og senkes helt helt til gulvnivå, og panna mi får tatovert Z E N av en usynlig hånd. Å komme til realisasjonen at alle her kjenner meg nesten bedre enn jeg kjenner meg selv, føles som å runde «friendship» brettet av et jævlig vanskelig dataspill jeg har jobba med i 25 år, og jeg får tårer i øynene, mens jeg sier «dere vet jo alt, u bastards».

saturday

DSCF1315-002

 

Jaipur India pale ale // analog Canon // pensjonist-bananer. (Ikke oppstilt. Dette er den type kollektiv jeg bor i…. )

armringene og Lion

Hopper ut på dypet, fra brygga

uten armringer

De ligger igjen på land,

og lyser opp som to tyggegummikuler, i orange, oppe på stranda. Jeg glemte meg.

Du er å kjøper is,

jeg sa Krone-is, du kommer med Lion,

ikke Lion, sa jeg, du hørte ikke ikke

Armringene, roper jeg,

Padler, padler, padler som en synkronsvømmer,

med tær som peker mot tang og krabber

Armringene, armringene, Jeg er på dypet,

Du roper hva? jeg roper armringene,

du tar de opp, og kommer ned mot meg,

Hvorfor trenger du de?

her, de treffer overflaten av vannet, med to lette pouff,

Isen din smelter, sier du, Ja, jeg ville ikke ha Lion,

Hvorfor trenger du armringene?

Jeg orker ikke at bare luften i kroppen, er det som holder meg oppe,

Ville du ikke ha Lion? Nei.

Jeg svømmer ut fra brygga, fra Lion og deg og sovesveisen din og alt det håndfaste,

armringene klemmer meg og hvisker we’ve got you now, vi kan svømme ut nå,

suget fra krabbene og fra tangen, kjennes lettere,

jeg kan ikke bare svømme ut på dypet, uten hjelp, må du skjønne.

liebe

DSCF1278-002

DSCF1272-001

Berg og dalbane-døgn sammen med to av de aller fineste og rareste folka som bor på Tellus. Period. Vi har ledd, grini, dansa, brukt for mye spenn, blitt frastjålt ting, lurt hverandre trill rundt, rulla på bakken, møtt på både de første og siste vi ville møte, punsha inn i vegger, spilt gitar, sunget høyt, snakka for mye om de med testosteron, snakka akkurat passe mye om sex, sendt ildsinte sms, lengta etter å få sms, og sovet i samme senger.

Greeneries//fall creeping in.

DSCF1108

Skrivesperren la seg som et enormt teppe over verden min, etter innleveringen av Bacheloroppgaven på Westerdals i mai. Jeg har ikke funnet igjen lysten enda, men jeg får blader fra store eiketrær i ansiktet mitt når jeg spaserer på fortauet, så den er her, endelig, høsten. Lufta har begynt å ha på seg en crispy Eau de Parfum av jord, om kveldene. Jeg trenger høsten. Høsten vet hvor alle mine secret spots er, og får meg til å kjenne meg sykt kreativ. Den forandrer meg litt hver gang. Snart løfter teppet seg. Snart skriver jeg igjen. Jeg tar bilder fram til da.