SMIL

Morgen. Øynene mine fikseres mot den største flaten utenfor vinduet mitt, himmelen, den er ensfarget, Rommet mitt er en sauna, jeg puster inn fuktig kroppslukt, sengetrekket er gjennomsvett, jeg er ikke alene på lakenet, men føler meg alene. Kanskje. Noen ler på gata, noen arrangerer ivrig stoler rundt et bord over taket på rommet. Et sted i verden plukker noen en blomst fra en fremmeds hage, noen har en ut av deg sjæl opplevelse av shrooms, noen spiser blåskjell, noen kaster opp, noen kommer flere ganger etter hverandre, noen slår opp, noen kjøper noe fullstendig crap på tv-shop, noen mister kontrollen over motorsykkelen de sitter på, noen gjør alt for å slippe unna, og noen moser en edderkopp. Jeg stirrer mot en bar rygg. Jeg kjenner ikke ryggen godt nok, til å kunne male hele stjernebildet som utspiller seg av føflekker. Ryggen beveges, fordi en hjerne forteller lungene at de skal fortsette å puste, selv om søvnen har tatt over. Det ligger en halvsmeltet pakke Smil på gulvet, og jeg strekker meg ned, dytter en av bitene ned på enden av pekefingeren min, og sutter den av. Du våkner, snur deg, jeg sier «vil du ha smil?», tar en bit i munnen din, og vi smiler, og ler av at vi smiler av å spise smil. Øynene dine forteller en historie det ikke er ment at mine noengang skal forstå, det er mektige dyp og daler i den brune irisen, for helt andre damer, med andre navn og historier. Men vi spiser sjokolade i svette laken. og smiler med søvnige blikk, og akkurat nå er det alt vi trenger å tenke på.

LUSCIOUS YELLOW LEMON-BOMB

 

Smaksløkene mine poppet i ekstase hver kveld, hele Cruiset, og følelsen av å smelte metallskjeen ned i denne gule bomben av en sitrondessert var spesielt orgasmisk. Nå spiser jeg raw-fuudz med bestikk kjøpt på fretex for en femtilapp. Livets kontraster. Jeg har lært meg å like dem.

Istanbul.

IMG_7016-004

 

Istanbul var akkurat like krydra som jeg håpet på. Fullt av intrikate sjal, smug, løshunder, orange eplete, myntelukt, tannløse smil, fake designergreier, marmor, og de vestlige tendensene var ikke en blitz som blenda deg av overraskende påtatthet, for alt var mishmasha naturlig, symbiotisk, high-tec og historie, Starbuckser og Moskeer. Bønnerop, og iphones, og Stilettheler, og hijabs, og crazy taxisjåfører som ville stappe flest mulig folk inn i gule små taxier likende de i New York. Tyrkiske vakre businessdamer i svindyre klær, som drikker hvitvin og spiser østers til lunsj på uteservering i frodige hotellhager, og en mann som maler en hel trapp i alt han kan få tak i av farger. Hele tiden omgitt av en deilig brusende bris fra sjøen, som slikker og slikker hver side av byens elvebredder.

Trope-Oslo*

Nylig oppdatert-002

 

Trope-Oslo. Byboerne har flykta ut av heten, og igjen er turister med plagg som bare akkurat dekker intimområdene. Og oss da, som jobber for å flykte ut av byen til høsten. Fluer summer rundt fulle søppelkasser i parkene, med grønne glassbiter, pølsesaft fra tomme grillpølsepakker, utpulte kondomer, flip flops, der flipen har floppa mellom tærne for siste gang, og lapper med uønska telefonnumre, og det står der som et alter over sommeren. Det er 2 måneder siden sist jeg skrev noe som helst. 1 månede siden jeg slutta på Westerdals. Jeg har fått nye rynker, kaffelatte-farga brunfarge, sittet oppå, ligget under, spist mer enn 20 kurver jordbær, vært på sjøen, vært i sjøen, fått ny jobb, sett på at en person ble senket ned 6 feet under, mens jord ble strødd over, har løyet, sett bilder av en hjertet mitt pleide å rushe for i Dank magasin, lett etter nipplerings i senga mi, sneket meg inn på utesteder, sett beina i kroppen være for synlige, og drukket nok Mai Tais og Pina Coladas for et helt freakin’ liv. Mest av alt har jeg smakt på alt sommeren later som den er eller faktisk er, med glupske skinnende lepper. Det har ikke etterlatt seg en vond ettersmak, enda. Men Oslo syder av søppel, grønske, og kroppsvæsker, og jeg er jævlig glad vi har 4 årstider.