Hva er mot?

Da jeg søkte på Westerdals måtte jeg levere en opptaksprøve. Den bestod av 4 oppgaver, og den ene var «Hva er mot? Fortell.» Jeg skrev et dikt. Her er det.

 
 
 
Mot er et gnistrende lys midt i magen,
som lyser som en usynelig beskyttende aura rundt en.
Man tørr. Man prøver. 
Uten redsel om å feile, svikte, tape, dø.
Mot er deg mot røkla.
Å være Amerikas president.
Mot er deg alene på en scene.
Mot er å innrømme feil.
Mot kan være som en runde russisk rullett.
Stor suksess, eller forferdelig nederlag.
 
Mot er å tørre å være den første til å lene seg fremover for å kysse.
Mot er å sette foten ned, bli stående,
eller flykte.
å snu i tide eller fortsette å gå.
Å skifte spor, 
eller hoppe av sporet.
Mot er å innrømme at toget har gått.
 
Mot er å stirre frykten i øynene,
og slå knock-out på den.
Mot er å si JA. Eller si NEI.
Eller å tørre å ikke vite. 
 
Mot er å møte opp.
Mot er å gå ut av inngangsdøra hver morgen.
Man er modig som tørr å leve.

 

 Tegning: Moi.

Brønnen, og taustigen opp mot solen.

Jeg trenger ikke et bananskall, speilblank is eller nyskurte parkettgulv for å miste fotfestet mitt. En følelse av likegyldighet fra den jeg trodde jeg hadde en connection med, å ikke være inkludert når mennesker deler noe internt, eller å se meg selv på visse mindre heldige bilder kan få meg til å falle ned i brønnen, om jeg har en i utgangspunktet litt dårlig dag. Fort, fort. Så er jeg der, helt nede i det dypeste dypet av meg selv. Der jeg en gang var 24/7, og fortsatt ofte er, og hater mest av alt i hele verden. Der begrepet håp ikke eksisterer, og ingen og ingenting kan få meg til å le. I fosterstilling, med øynene knepet igjen mens de lekker svarte tårer, skriker hver celle i kroppen etter mening. Og lykke. Jeg kler på meg, og jogger gjennom gatene med høy musikk i ørene. «Ush, for et forferdelig vær!», sier folk, og haster av sted under fargerike billig-paraplyer fra Hennes og Mauritz, som vrenger seg bakover i vinden. Jeg løper forbi med klissvått hår, og tenker at da ser jo ikke folk maskaratårene mine når de blander seg med regntårene fra skyene. Ideelt. Så, plutselig og uten forvarsel stikker, pirker og varmer solen meg på kroppen. Jeg stirrer mysende og nysgjerrig oppover, og nølende begynner jeg å klatre oppover taustigen for å komme meg til overflaten igjen. Vel oppe gaper jeg inn luft i lungene som om jeg skulle ha holdt pusten under vann for lenge, og jeg kjenner meg helt tørr og varm igjen. Ren, og rolig. Stille inne i meg. Jeg ble ikke liggende nede i brønnen for alltid denne gangen heller, tenker jeg, og glemmer brønnen like fort som jeg falt ned i den, og smiler store smil mot andres smil, og nyter lukter, smaker, bilder, kroppskontakt, helt til jeg mister fotfestet igjen.

Lille stormfulle, kontrastfulle meg.