Fremmede frukter.

*

*

*

Nærheten bar fremmede frukter

de ikke forsto hva de skulle gjøre med

*

Sylte, presse, tørke, skal vi bære dem rundt halsen?

Gjør fruktene oss syke

om vi får de i oss?

Bør vi føre dem opp unnenifra,

 eller mose og smøre oss inn

Slikke fruktene av hverandre

Er det det vi trenger

for å slippe løs noe

som enda ikke finnes

imellom oss?

*

Liggende i solsteken fra takvinduet

modnet fruktene mer og mer

Nå råtner fruktene snart

Se

De har råtnet nå

*

Fremmede frukter

Vi forsto ikke hva vi skulle gjøre med dem

Advertisements

BACHELOR-BYE*

preview1

 

Bacheloren er levert, og anti-klimakset har planta sine ekle, borrete små frø i kroppen min. Rastløsheten smaker eddik, og jeg reiser meg, setter meg, reiser meg, går ut, møter folk som jeg blir med dit de skal, angrer, sigger, og går hjem, legger meg nesten aldri, men sovner jeg, står jeg opp når det er for sent å spise frokost-retter til frokost. Westerdals er snart et tilbakelagt kapittel, og det er tomt og skremmende og som å svømme på dypt vann i sel-kostyme med masse haier rundt – og selvfølgelig helt freaking MINDBLOWING amazing.

indre lydcocktail

Stillheten her inne, henspeiler et støy i det virkelige livet.

Støyet er en ekkel indre lydcocktail av en bacheloroppgave uten dybde, tekstmeldinger som avslører en skjult agenda hos en jeg hadde blotta alt jeg er for, deprimerende lusen cashflow, en messed up nyre, og fremtidsplaner som svosjer rundt i hodet som tusenvis av ‘the golden snitch’ i Harry Potter.

Det lyner i natt, og munnvikene mine peker i retning magmaen inne i jorda. Jeg leste på en blogg i dag om Tokyo. At det er umulig å senke skuldrene der. De er så mange, japanerne, og de spaserer ikke på fortau og fotgjengerfelt, de kryr. Og selv om man legger seg ned på en seng, for eksempel i et kapselhotell, og hotelldirektøren har valgt ut at et japansk band som gjør coverlåter av vestlig jazzmusikk, er passende for å finne roen der inne i den klaustrofobiske kapselen, så vet du det. De er der rett utenfor, alle sammen, japanerne, og turistene, og driver å kryr som maur.

Det stresset, det støyet, utenifra, og innenifra, det kjenner jeg på selv om dagen, sittende, sovende med hevede skuldre, nå som livet kjører i et gir jeg ikke er komfortabel med.