Status update

En steady flow av sjokolade og Cognac har gjort kroppen min litt mer Beyonce enn før jula satte inn, og jeg går aldri å legger meg til passende tid, danser heller til Finnebassen med Nightshift, i stripete bestefar-pysj, med temporary sommerfugl tatovering i korsryggen, og tegner tegneserier. Snart slipper 2013 taket på oss, vet du. Dette året har preget meg veldig, forandret meg for godt. Jeg fikk fisket fram et par skjeletter fra dypet av skapet mitt, og gitt dem en verdig, men gråtkvalt begravelse. Jeg gikk opp på toppen av stupetårnet merka «nærhet» mentalt, men turte ikke hoppe(faen). Jeg mistet en, en mistet meg, og en savner jeg.

Om få dager tar jeg på min sorte uniform, og går ut i verden og leker voksen igjen. Jeg skal bedrive kunst i alle former, fly vekk fra landet når jeg craver andre språk og fakter, og ta min årlige spirulina/chlorella-detox, de neste månedene. Jeg må bare først ligge littegrann mer her i badekaret fullt av rosa skum, mens jeg drikker Oboy gjennom sugerør. Så er jeg klar.

følelsesløs.

jeg blir så lett smertefullt skuffa, over media, over samfunnet, over ting som skjer, eller ikke, over andre mennesker, og mest meg selv, så jeg slår ofte av følelsene mine, det går jo ikke ann, sier du, joda, du bare klorer til deg alle sammen og samler de i den sorte boksen midt i brystkassa, og går zombie-style gjennom livet, sitter ovenfor folk, og smiler, svarer, forteller, men du verken deler av den virkelige juicen boksen innholder, eller lar saftig juice fra andre sive inn, du er vanskelig å lese, sa en, det var rett før jeg tenkte at han nesten hadde klart å finne veien forbi alle lagene mine av sikkerhetskoder og alarmer, for å komme inn til den sorte boksen min, avsløre alle hemmelighetene og mumse i seg alle følelser som om de var smågodt i en pose, han klarte det ikke, det er lettere å ha alt der inne, jeg kjører Zombie-style litt til, sannheten er at jeg ikke alle dager husker veien gjennom mitt eget sikkerhetsnett, og ender opp med å se på enestående solnedganger eller åhhhh-verdige små mopsevalper eller å spoone, totalt jævla følelsesløs.

Starbucks..

DSC_0068-1-1-12

Noe inni meg visner fort og brutalt når jeg går inn, jeg prøver å gjøre meg transparent i køen av turister og fjortiser, alle sammen med ansikt som avslører at det er stas at det endelig har kommer hit, til Norge, selveste Starbucks, YES YES YES, sier kroppspråket deres, I’M NOT REALLY HERE, YOU ARE HALLUCINATING, sier kroppspråket mitt, Jeg ber om en giga Coffee frappuccino med kremdæsj, til svensken bak kassa, betaler mer enn jeg akkurat betalte for boblejakka mi på Fretex, sier jeg heter Franny (personal joke), suger inn, suger inn, og mens munnen min fylles, tenker jeg bare so. worth. it.

Pic: from today

fjes

Vi støter på massive mengder av mennesker i løpet av livet, noen former deg, mykner deg, retter deg ut, åpner deg opp, legger igjen små skruer fra maskineriet sitt i kroppen din, omrokkerer på alt sammen, innvollene, tankesettet, pusten, vanene, gir deg nye fakter og bevegelser å adaptere, lager små rispete arr på huden, en kløende kiling langt inne i beinpipene, ingen ytre neglrasping kan stille

De fester seg som små fjes i collagen i minneboka av alle du møter på din vei, du skal smake på så mange folk, så mange navn, vinke så mange ganger fysisk og mentalt adjø for godt, våkne opp mot så mange varme rygger, du skal drømme om noen du ikke trodde du brydde deg om lengre, og gråte, ja, det skal du, til visse fjes er grått ut gjennom tårekanalene og ut av hjernen, alle disse fjesene, alle disse menneskene, all denne ytre meislingen, slipingen, for at du skal bli den du til slutt skal bli.