Eduard Levé.

Eduard Levé har skrevet en hel selvbiografi bygget opp av enkeltstående og usammenhengende setninger, med mer eller mindre random fakta om hva han mener, føler, har vært, er og vil bli. Tanken bak det er at et hvert menneske består av millionvis av små fragmenter, og for å forstå helheten, må du kjenne til alle. Jeg synes det er helt jawdrappingly inspirerende.

Her er et avsnitt jeg skrev idag om meg selv, i Levés stil.

*

Da jeg var liten var jeg i årevis bombesikker på, at jeg en gang hadde flydd rundt i rommene i huset mitt. Jeg liker ikke følelsen av kjøtt mellom jekslene. Jeg elsker å være hes. En gang ble jeg plutselig befølt av mannen ved siden av meg på kino. Jeg er egentlig helt annerledes enn det de fleste tror, tror jeg. Min egen død skremmer meg ikke i det hele tatt. Faren min sier «jenta mi» til meg, fremdeles. Alt med kristendommen har gjennom årenes løp fått negative konnotasjoner for meg. Jeg pleide å like menn med eyeliner. Jeg har enda ikke lest Dostojevskys ‘Forbrytelse og Straff’, som jeg fikk for 5 år siden til jul. Jeg har badet med delfiner. Jeg har fått høre at jeg smaker godt. Jeg blir ikke lett avhengig av noe, med unntak av mennesker. Jeg er ikke spesielt prinsippfast. En gang så jeg Michael Jackson utenfor et hotell i Cannes. Jeg er ofte lei meg, men gråter veldig skjeldent. Jeg foretrekker å ha sex hos den andre. Jeg pleide å nesten ikke spise. En venninne av meg har ikke lenger tall på hvor mange hun har ligget med. Jeg elsker å gjøre forbipasserende menn perplekse, ved å stirre dem forførende inn i øynene mens jeg går forbi. Sterke synspunkter kan sette meg ut. En gang ble jeg kasta ut av et utested fordi jeg tappet øl fra kranen selv. Jeg foretrekker å svømme på ryggen, framfor på magen. Det hender jeg synes sommerlufta lukter lubne vestlandslefser. Ganske ofte får jeg lyst til å forlate meg selv. Jeg misliker sterkt å snakke i telefon. Onkelen min var en kunstnerisk og grensesprengende sjel og poet, men han døde alt for tidlig, lenge før jeg ble født. Jeg elsker å bli kysset på halsen.

Momentary obsession.

currentobsessions1. DISSE NEGLENE. Asså, JA. 2. En veldig simplifisert og nonchelant bruk av nakenhet på bilder, som i denne fra Industrie magazine.  3. Skumle, analoge bilder, fra røyklagte industriområder i skumringen. 4. Å finne en parfyme som er mørk, sensuell, nøttete og dypt fruktig, som matcher sinnet mitt, og den crispe høstlufta, akkurat nå.

BONUS OBSESSION: h i m

The douche//

He sits back in the almost dilapidated brown leather chair, at the party we’re at, like it’s his own personal throne. He’s the type of man whose body language exudes, screams, growls «I’M the KING, BITCHEZZZZ!!».

With accustomed confidence, he proclaims ; «It’s in the discharging sparks from each and every one of us, when we’re being absolutely, ONE HUNDRED THOUSAND percent honest, without fucking CENSORING ourselves, that anything even in the hemisphere of being original happens!»

I hate it when he talks like that, like he’s the most clever person to ever sit in that brown leather chair, and although I slighty agree with his loud proclaim, I hold my silence, as he continues.

«That happy go lucky shit… PLEASE. Either you share something that’s like a complete gutspill of truth and originality, or stay completely silent. Stop polluting the air with old news. Everything has been said and done prior to this moment, so what’s the point of even having a blood-creating heart, if the words that creep through your lips, the way you shake your limbs to music, the way you feel someone up, is pure repetition or fucking copy-paste? BE. FRESH. Please.»

He leans forward, searching for signs of impact in all our faces. I feel offended by his monologue, but try to hide it behind a blank expression. Obviously waiting for some kind of reply or recognition, he raises his knee up and down in a manic pace.

But who dares to speak, move, do anything, for a couple of minutes after being told something like that.

PEEKS

Høstutstillingen

 

1) selfie/skrive-prokrastinering  2) workspace  3) et utesteds toalettpoesi  4) skumring  5) høstskygger  6) høstutstillingen

 

Hole in the wall restaurant.

Du er så overveldende mye mer enn jeg trodde.

Lik en liten hole in the wall restaurant i en bakgate

i en dårlig del av byen

jeg aldri har tenkt at har vært noe å dra til

men tilfeldig stikker innom

kanskje mens regnet sildrer

eller snøen kaster seg rundt meg

og spiser mitt livs måltid

og slikker tallerkenen ren

og går smilende ut

og tenker shit ass

shit!!

for et sted!

Hvem hadde trodd det?

Akkurat sånn er du.

Du er sånn.

 

 

//communication//

DU. Du snakker høyt, forteller mye og lenge, som en politiker, folk hører etter og nikker, og du forteller mer og mer, med tyngde på hvert ord, og går framover og bakover med kroppen din, og gestikulerer, og er til stede, så jævlig til stede i det du sier, og de rundt deg suger til seg hvert ord, dette er viktig, tenker de, dette må vi få med oss, du ser det, du skjønner det, og du fortsetter å prate, og tenker ikke «this is my only fucking moment, så jeg må gripe sjansen», nei, det er bare en vanlig dag i ditt liv, og du har et budskap å komme med, kanskje ikke din egen ærlighet, men livets sannhet, nå kan noen lære noe, få nye impulser, værsågod, her får dere det servert.

JEG. Jeg lister meg frem i setningene mine, forteller sammendraget, skjeldent, aldri, hele historien, folk smiler, nikker forsiktig, smaker på ølen sin, tar dype magedrag av sigaretten, og lytter delvis, men oftest stirrer de bare inn i ansiktet mitt, og lurer på hva som skjuler seg bak der, for det får de aldri helt vite, og det vet folk, skjønner folk, Ordene mine danser rundt i hodet, og trives best når de får ligge ved siden av hverandre i mørket og pønske ut hemmelige planer, før de sniker seg ut mellom leppene mine, og treffer POW POW POW en rett i fleisen og brystkassa, en som fortjener den der absolutte ærligheten.