Le Metro

Metroen i Paris. Hundrevis av ganger har jeg gått opp og ned trapper, sett på kart, dultet borti forbipasserende og sagt «Pardon», pustet inn den alltid-tisseluktende lufta, sett mistenkelige menn med skjegg, mørke trekk, og en stor bag, og undret i mitt stille sinn på om den er full av sprengstoff, hørt på musikk på full guffe, hørt damen på høytaleren rope opp stasjonene ettersom metroen kjører inn på, stopper og kjører ut av stasjonene, hatt blikkontakt med pene menn med store blå øyne, brunt hår med akkurat passe mye fall, og et skjevt smil, grått en skvett, unngått folk jeg kjente igjen, vært full, ledd, kyssa, vært på vei til fest, vært på vei hjem fra fest, gitt fra meg plassen til eldre menn og kvinner, og ja – levd livet. Det ville forundret deg alt som kan skje på en ti minutters tur med metroen i Paris. Det forundret meg.

Advertisements