trying out something old
to see if it feels new
way past its expiration date
nostrils widening
the scent enthusiastically waving at my tiny nose hairs
like someone you used to know trying to catch your attention in the crowd at a gig
I’m not repulsed I’m not repulsed
This is not a drill
I might get my drill out
I might start drilling again
Shouting into your ear duct
my opinions about
the fact that you
are not
the one I can
cling to soaked in sweat, naked
with tear waterfalls and saliva rivers
The absolute darkness is an envelope with only my name on it
A feeling of loneliness cascades
through my body like the hurricane
of a drug addict’s withdrawal
together
ALONE
The valleys and peaks of your bone structure
Tracing my index finger around the landscape of your face
Engulfing your features through my fingertip
Faster, faster, faster
you escalate
(I’m thinking of a car chase in an action film)
Sucking, biting, grabbing, pushing and flicking my caressing hand south
You’ll never forget someones tattoo, when it’s right above the crotch
Engaging in a two-person mosh pit on your mattress
The prudish duvet has fled and is hiding in silence on the floor
My heart as quiet and cold as a tube of lube
Your breath too rapid, too loud
With toenails seemingly trying to scratch and mark me as one of you conquests
Above, under, around, slam, slam, dunk,
I could have been a doll, a prostitute, an apple pie
No difference now, whilst you’re brain dead
I fake reaching my final destination to end a pathetic story
You mumble something shallow about my body in your daze
transform into
a chunk of nothing but sleeping existence
Nipples stiff and body uncomfortably numb, I slide onto the leather couch
Your liquids being washed away with the remnants of pre-coital wine
I raise my glass to you
for making me feel even more hollow inside
Spring suffocates me, with pollen, yes yes yes, but more than that with the crowds overeagerly lounging at every tiny green neoncolored plantbased spot or asphalt, Spring suffocates me with joy, with sunshine, with the cultural demand to suddenly be fantastically euphoric, our eyes turn from a grey shade evident of our numb naive cold scepticism, to a warmer shade with restless ecstacy pill pupils, on the go, A to B, You’re supposed to be there, why are you here? You’re supposed to be here, why are are you there? Why aren’t you everywhere, omnipresent, on the run? WHY AREN’T YOU TAKING THE TRAM?? A TAXI? you’re WALKING? WHYYY??? Spring suffocates me with with my constant visualisation of and insatiable need for delicious lubricated pink aroused penises, sex on my brain, sex on my computer, sex in my drawings, in my texts, sex, sex, sex, Spring suffocates me with the first incident of curry-smelling armpits right next to me on the tram in April, Spring suffocates me with its schizophrenic weather, immersing us in icy winds at one moment, and hugging warm breeze the next, with all the dogs, with all the bikes, the creepy crawlers lurking out from eggs hidden in the ground, all the babies, oh, all the strollers, all the flowers, and all the men and women exchanginig saliva on the parkbenches before they sneak away behind bushes to include genitalia into the mix, Spring suffocates me with its rapid change, the nature awakening, growing, expanding, blooming, a shallowness flows in the air, in us, in the flowers, if they had cellphones they would’ve snapped selfies constantly, Fidgeting, Sprinting, I throw a can of spraypaint in my bag as I leave home, and tag on the street, on the walls, on the stem of the trees, on the signs and on the busstops I pass by, trying to say something, trying to send an SOS signal to whomever’s out there feeling the same as I, Trying to stop time, slow time down, unwind, Cigarettes, in the ashtray and everywhere it shouldn’t be, chainsmoke, packets and packets and packets, buds, cough, cough, empty lighters I desperately try to wake up, wake up, wake up, Run, say, be, do, do it now, do me, do me, do me, the world is spinning faster and faster it seems, tempo tempo tempo, rotate your fingers on your clit in the same tempo, faster, faster, harder, harder, HARDER. Do you feel good now? better now? slooooooower? Is the hot mashed potato feeling being cascaded through your body and you heart rumbling with satisfaction in your chest after you come, slowing you down??? Are the smell of the lilacs outside your window, sooooothing. The Mac Demarco song … listen to the vibe, the lyrics… how he loves his guitar.. how his voice is smooth, gentle…»Let my baby stay….»… You’ve been out all day…. maybe you should….NO! GO GO GO. ENOUGH OF THIS. HAVE A CHILL EVENING YOU SAY? Get the fuck out of here, you pathetic loser. CHILL DOWN?!!! You’ve got shit to do!!!!!!!!!
(From a slam poetry I wrote spring 2015)
Kråkesølvfargen på overflaten av havet glimrer i takt med skyene
som farer forbi
skynder seg forbi fordi de har en avtale om å regne fra seg et annet sted
eller kanskje her
det vet vi ikke før regndråpene drysser maskaraen vår i vippelange flak ned under øynene
og det ikke lenger er like zen å speide utover vannet i stillheten
som er en hengekøye man kan ligge komfortabelt å vugge i
når et vennskap
er gått fra crush
til at personen har flytta inn med snippesken sin i hjertet for godt.
Kyssa kyssa kyssa
så masse at jeg
tydeligvis ble
syk
kyssesyk
så syk at jeg ikke orker å kysse mer
kysse fler
Full kyssepause
*
STOPP
*
Vet ikke hvilken gentleman som
ga meg i sommergave
å få kyssesyken?
Var det han med det loslitte skjegget? Han med hestehalen?
(Jeg trenger åpenbart å se litt nærmere på mitt valg av menn)
*
Jeg går rundt, syk av alle kyssene, med følelsen av å være like slapp som en manet, å ha et hode av vatt og en ryggrad like beinløs som en wienerpølse, med et fjes som er som en nummen maske jeg helst vil ta av. Det kunne godt virke som jeg bare hadde røyka en mega-giga-Snoop-Dogg-worthy blunt nå, for kroppen min er en gele-klump som siger ned i sofaen og blir der, men jeg har ikke det assa, jeg har bare kyssa litt for masse.
Jeg håper gaven
er mulig å returnere?
*
Plis a. Si ja. Si «Åja, likte du ikke gaven? Nei vel… Her får du spyttet ditt tilbake, så får jeg spyttet mitt tilbake, og så er ikke smitten et faktum lenger»
*
På forhånd, takk.
Du er røyk, baby. Bare røyk, eller kanskje et spøkelse, kanskje et hologram, en skygge, en støvete skygge i en varm gate et sted jeg aldri har vært, kanskje strobelys på en klubb, som hendene mine skjærer gjennom i en dansebevegelse, eller noe helt annet gjennomsiktig jeg ikke kommer på nå. Du forsvinner mellom armene mine, til jeg klemmer meg selv, klemmer rundt ribbeina mine, prøver igjen og igjen og igjen. Jeg får ikke tak i deg. I hjernen min er du like håndfast som faste håndtrykk, og like tilstedeværende som mitt eget navn, men det holder jo faen ikke at du bor inne blant tankene mine. Der kan jo alle bo, der kan jo Obama og kongen og Ryan Gosling og masse søte dovendyr bo, alle jeg har girlcrush på, og jeg kan bo fifty fifty i Brooklyn og Berlin, og være millionær etter en rekke suksessrike bokutgivelser, og vært hele verden rundt, og bare ha hår på de riktige stedene på kroppen, og være sweet as sugar all of the time og uten unntak si de riktige tingene, og ikke føle noe for noen som ikke føler det samme for meg, noengang, men herregud, det betyr jo ingenting. Nei, det er bare tanker, det er minner, det er små papirfigurer som beveger seg der oppe, mengder av dem, uendelig av dem, masse rare og fine fjes, noen av dem større enn andre, noen mer diffuse, noen gamle, unge, noen jeg hater, mange jeg elsker, men det betyr ingenting. Selv om du bor der oppe, og som regel står i front av alle de små papirfigurene akkurat nå, er du røyk, du er luft, skygger og strobelys i det virkelig livet. Ikke en substans jeg kan gripe tak i. Siden hjertet ditt sa nei, og jeg bare var en papirfigur i bakgrunnen hos deg.
I’m melting you like a sugarcube on my tongue, Squeezing you against the bony skinclad roof of my mouth to identify where the sweetness meets the saltiness meets the bitterness meets the sour, There are flavors there that my young tongue can’t yet identify, but the pop rocks excites me in places I very easily can identify, so I’m smiling as the taste combination dissolves into the surface, and I take another bite.
Tell me about your slimy gritty self, the constipated tubes inside of you
The thoughts you’ve imprisoned, the feelings you’ve tried to destroy by pouring acid over
The mask underneath the mask you put on every morning
Tell me about the mucous, the dirt underneath your fingernails, The lingering STD’s
Tell me about the time you sort of took advantage of that drunk girl
Tell me about the folder, inside a folder, inside a folder, on your Mac
Tell me about your sparks of racism, egoism, narcissism,
numbness, rage, self-loathing, and violence
Tell me about the times you’ve completely lost yourself,
and how the fuck you found yourself again
Tell me about the nights when rain drizzled and you sat shivering in solitude on a playground swing crying, after huffing spray paint to become popular
Peel off all of your scabs, to show me what lay beneath, trace a finger through the blood, to draw the faces and the people in the stories
Tell me the truth, which resembles a scared little bird in hiding right behind your navel
Tell me everything.
Slikker sår jeg ikke visste jeg hadde, og smeller igjen dører for godt, Sannheter spaserer i horisonten, rett utenfor sidesynet mitt, Jeg snur hodet, speider og speider, men klarer ikke tyde konturene, Hva er det jeg enda ikke vet? Skal jeg snart få vite det? Ser på skatevideoer på Youtube, og tenker på smerte, Kjenner min beste venn skli fra meg, som på et av de glidende rullebåndene på flyplassen, Hvor skal du, kjære? Trenger du å løpe fra deg litt, uten meg? Ting er i bevegelse, Vi er bein og kjøtt og luft og blod, Vi beveger oss ubetenksomt, Jeg går for fort, Faller i trappa, Prater uten å tenke meg om, Skyver problemer foran meg, Prøver å danse sakte til rask musikk, som om jeg er i slow motion, mens verden går fort, fortere, fortere, fortere, Jorda er en discokule, og vi må forholde oss til livet, og tiden, og rommet, og ting som beveger seg, og ting som beveger oss, Jeg nekter å gi slipp på kontrastene inne i meg, som gjør at jeg dirrer så jeg ikke får sove om natta, Så jeg danser sakte, og stirrer ut på den mørke himmelen, mens jeg tenker fort.
ET SKAP AV VENN
*
Tynne sponplater
Sammensatt med rustne skruer
Malt med stålfarga maling
Fyllt med luft
Falsk latter
Retningsløse samtaler
Harde kinnklemmer
danner skapet
vårt
*
I en rasende fart
flerres stålmalingen av
Vi står klare med penselen
For vi skal ikke vite
INGEN andre skal vite
At skapet er et skall
uten fyll
*
Du er lett
Et isopor-menneske
med et indre lys
som gyldent dugg på gressplenen
en tidlig morgen i mai
Og du har popmusikk i trinnene dine
i stemmen
fjelluft i lungene
og Solo i årene
*
Jeg er kråkesølv
Grå eksistens i ett lys
skimrende i et annet
Jeg har beats i hælene
engelsk slæng i stemmen
sigarettrøyk i lungene
og Kafé-kaffe i årene
*
Isopor og kråkesølv
Et falleferdig skap
Det faller
når vi gir opp
å opprettholde det
Du spiser bagels med sesamfrø
og drar for å synge karaoke med kollegaer du ikke liker
Du synger AC/DC, du synger Madonna,
Du tryner på glatta på vei hjem, og våkner opp med maskingevær i ørene,
som skyter kuler innover i hjernen din,
og skrubbsår på tatoveringene på knærne
Jeg matcher neglelakken med humøret
og stanger hodet i en vegg, ikke engang psykologen min kan se
Du ber meg ligge nærmere, oppå, hold rundt, oh baby, you’re so soft, you smell like brand new clothes
«I’m melting», sier jeg, «I don’t care», sier du, «I’ve always loved when ice-cream melts, and become a thick sauce»
Du ber meg forte meg ut på terrassen for å se på sola, som har tidlig leggetid i Desember
Jeg fortsetter å smelte på armen din, i stedet
«I hit my head so damn hard…I have to stay home today», sier du til sjefen din, på telefon.
Så sover vi.
Jeg våkner av at jeg er smeltet fullstendig ned i lakenet ditt, inn i huden på overkroppen din
så jeg går ut på terrassen og ser på månen, i stillhet
En røyk, mens jeg mæler til meg selv mentalt, for at en sms er alt som skal til for at jeg gang på gang kommer tilbake hit til deg,
og jeg går inn, og prøver å finne klærne mine i månelyset.
Senker skuldrene, sent om kvelden, til de når magmaen i midten av jorda. Der inne bor det ingen. På toppen av Himalaya, på bunnen av Stillehavet, på månen, inne i en istapp, bor ingen av oss. Jeg drømmer at jeg drar med flyet til Paris. Kommer på at jeg ikke har noe penger, mens jeg står i kø i en Tabac-sjappe. Merde, sier jeg, og går ut. Noen har kastet fra seg en halv burger utenfor McDonalds. Jeg spiser den, og legger meg under en benk, i skyggen av et stort bladløst tre, på et gatehjørne i Marais. Sansene går omsider av vakt, ignorerer lukta av tiss som omkranser benken jeg ligger under, og lar kroppen få sovne, slå seg av, til den en tung. Tyngre enn vekten av alle som tror Paris alltid er romantisk. Jeg våkner opp, og er ikke i Paris uten penger, men hjemme, med skuldre lettere enn hoppene til en delfin. Klokken er 6, og jeg senker skuldrene mot magmaen, og sover noen timer til.
Du går som om du alltid hører på Run DMCs «It’s like that», med brystkassa først, Du veier kanskje 75 kilo, hva vet vel jeg, men nesten ingen av de søttifem kiloene når ned i trinnene dine, De holder seg oppe i airbag-høyde, mens føttene ikke er tyngre enn vekten av skoene, som møter asfalten i et hundredels sekund før de bouncer videre, de har tydeligvis fjærer under seg, spojojongs som jeg alltid har kalt det, Du skal ikke noe spesielt sted, du skal se ann, ta det på sparket, sjekke om det er noe ledig plass på en av uteserveringene på «stripa» på Olaf Ryes, har et mental image av pannekakene på Nighthawk, skulle egentlig gjerne sett på den reolen de har hatt på Vintagebutikken rundt hjørnet, men kanskje det hadde vært syyyykt digg med litt tapas på Delicatessen, eller mulig du skal slenge deg på en buss og komme deg til kompisen din, som akkurat teksta at han henger ut i kolonihagen ved Ullevål og «mesker seg med ost og skinke fra Gutta på Haugen og har vært YOLO og poppa en kvalmende dyr årgangsvin». Eller kanskje noe helt annet! Du vet ikke hvor du ender opp, men det viser ikke kroppen din, nei, den vil vise verden at du vet så jævlig godt hvor du skal, og fy FAN’ som du gleder deg til å komme dit!
B O W T I E M A N I A 