Vekten av alle som tror Paris alltid er romantisk.

Senker skuldrene, sent om kvelden, til de når magmaen i midten av jorda. Der inne bor det ingen. På toppen av Himalaya, på bunnen av Stillehavet, på månen, inne i en istapp, bor ingen av oss. Jeg drømmer at jeg drar med flyet til Paris. Kommer på at jeg ikke har noe penger, mens jeg står i kø i en Tabac-sjappe. Merde, sier jeg, og går ut. Noen har kastet fra seg en halv burger utenfor McDonalds. Jeg spiser den, og legger meg under en benk, i skyggen av et stort bladløst tre, på et gatehjørne i Marais. Sansene går omsider av vakt, ignorerer lukta av tiss som omkranser benken jeg ligger under, og lar kroppen få sovne, slå seg av, til den en tung. Tyngre enn vekten av alle som tror Paris alltid er romantisk. Jeg våkner opp, og er ikke i Paris uten penger, men hjemme, med skuldre lettere enn hoppene til en delfin. Klokken er 6, og jeg senker skuldrene mot magmaen, og sover noen timer til.