«we are your friends, you’ll never be alone again»

 

Jeg husker den gangen for snart to år siden, jeg satt i vinduskarmen og hørte på Justice og Simian Mobile Disco med «We are your friends» på nesten russe-høyt nivå, mens jeg røyka og hulka. Ja. Jeg vet. Det var tidlig høst og yr, på vei til å bli regn, i lufta. Jeg hadde uvaska hår, og så jævlig kjølig indre, at det var et lag med rim på brystet over bh’en. Men jeg skalv ikke av kulden fra rimet, eller de stikkende regndråpene, som traff siden av skuldern min. Jeg skalv som en livredd mus foran en utsulta beinete gatekatt, av tanken på at du hadde mista det aller siste fnugget av interesse for meg. Du hadde jo ikke tatt kontakt. På seks dager, etter vi sa hadet utenfor hos deg. F U C K. «SO COME ON, SO COME ON, SO COME ON, SO COME OOOOOOON», sang jeg med, mens tårene velva nedover kinnene mine. Herregud. Jeg hadde saltsmak og røyksmak i munnen, og lo og gråt på en gang, av at jeg hulka til den sangen. Patetiske kvinnfolk.


3 comments

  1. Jeg hadde det også sånn for to år siden da jeg ble dumpa på «kutter all kontakt uten forklaring»-måten, bortsett fra at jeg hørte på Swim Good av Frank Ocean. Herregud ja, jeg var også ganske patetisk.

    Og herregud, du skriver så bra at jeg blir matt. Damn!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s