BOOM.

BOOM, og det ble klinkende klart at jeg ikke var tilstede i øynene hans. En annen dame jeg ikke helt klarte å skildne trekkene til, kunne skimtes svakt inne i pupillene, mens han lente hele sin fysiske vekt over meg. Et lite lys tentes mellom pupillen og irisen hans, og en rynke vokste fram i pannen, da han forsto at han ikke var tilstede i mine øyne heller. Vi brukte hverandre, utropstegn, til det egoistiske formålet å glemme noen, glemme noe. Være det kroppslige viskelæret som skulle viske bort tidligere kropper fra psyken, fra huden. BOOM, så var alt av spill og løgner kasta ut av vinduet fra 4 etasje, og alt var rått og ekte, fordi alle kortene var på bordet, og vi kunne prøve å viske og viske bort personene i øynene våre. Samtidig som vi visste at det ikke ville gå.


2 comments


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s