Gratis ord//

hellohello

Hippie looking eldre uteligger så på meg, med dumbledore-blå øyne, stoppet opp en meter unna, strakte ut armene og sa «Jeg kan lage et ord til deg gratis». Stemmen var lastet med seriøsitet og inderlighet, og ansiktet hans lyste opp som om det var en epiphany fra Gud mannen sto og sa. Jeg bare smilte, tok et skritt til høyre, et til venstre og strente videre.

Angrer på at jeg aldri fikk vite hva det ordet ville vært.

 

Bilde: Photobooth-selfie. (We all do it)


5 comments

  1. Skulle jeg likt å visst også.. Rart med uteliggere, det er liksom normen å ignorere de. Tror man kanskje vil snakke minst mulig med de for man er redd for at de plutselig «klikker», koker over. De er liksom litt ustabile, men jeg tror at de ofte bare vil ha noen å snakke med. Stakkars!»/

  2. Jeg puster inn. Innhenter meg. Får raskt overblikk. Ser tilsynelatende rett frem, hever brystet, senker skuldrene. Selv har jeg allerede har sett fire ganger til høyre og tilsvarende til venstre før jeg rekker å puste ut. Nesten ingen sjeler å se. Livløst. Likevel er det er pulserende liv. Før klokken på den høye, gule bygningen har rukket å tikke sitt første av sine seksi, har jeg orientert meg. 360 grader. En sortkledd dame med barnevogn, en gutt med en treningsbag. En rødslitt volvo med knust frontrute. Så har jeg altså stått her i underkant av et minutt. Beina tvinges fremover, og jeg runder et hjørne. Jeg smyger hoften langs et bordtennisbord. Et åpent område viser seg. En lekeplass. En barneskole. Det som skal være en begynnelse, årene som utspiller seg før fremtiden; selve betegnelsen på oppvekst, hubba-bubba smil og hvite melketenner. En lyshåret jente står under klokken. Øynene våre møtes. Jeg vet hva hun ser. Jeg har sett det før, og jeg ser det ennå. Hun har på seg en lyseblå t-skjorte med hvite hester på. Hun sier ingenting. Blikket er dystert, men tilstedeverende. Jeg går videre. Hjernen har kortsluttet. Høyre,venstre, høyre, venstre…. Blikket flakker. En stor gråblå bygning lager store, meterlange skygger over bilene på parkeringsplassen. Folk løper inn og ut med handleposer, klirrende metallvogner og sekker med blomsterjord. Jeg vil hjem. Beina tar en annen retning, rundt bygningen der hvor det er skygge. Der kjenner jeg til en annen inngang. Det første som treffer meg når jeg kommer inn, er synet av jenta. Det lyse håret har mørknet, og hun kan nå kategoriseres som mørkblond. Den lyseblå skjorten med hvite hester er byttet ut med svart hettegenser og militærbukser. Hun snakker med en eldre gutt. Hun blir truet. Jeg vet hva han sier.

  3. Har aldri hørt noen si noe slikt. Hadde vært morsomt å vite hva ordet hadde vært, men det er jo bare en rask reaksjon å gå forbi uteliggere. Jeg vet jeg går forbi ca 100 av dem om dagen. Det er slemt av meg å ikke en gang se på dem, men jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre om jeg noen gang stopper.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s