Greeneries//fall creeping in.

DSCF1096-002

 

DSCF1108

 

DSCF1064-001

 

Skrivesperren la seg som et enormt teppe over verden min, etter innleveringen av Bacheloroppgaven på Westerdals i mai. Jeg har ikke funnet igjen lysten enda, men jeg får blader fra store eiketrær i ansiktet mitt når jeg spaserer på fortauet, så den er her, endelig, høsten. Lufta har begynt å ha på seg en crispy Eau de Parfum av jord, om kveldene. Jeg trenger høsten. Høsten vet hvor alle mine secret spots er, og får meg til å kjenne meg sykt kreativ. Den forandrer meg litt hver gang. Snart løfter teppet seg. Snart skriver jeg igjen. Jeg tar bilder fram til da.

O S L O

Oslo er 4 etasjes høye fasader, og mennesker som drømmer om at byen skal være noe annet enn det den er, uten å prøve å gjøre noe med det. En gryte av rikdom og fattigdom. Funksjonelle jakker, komfortable joggesko, praktiske sekker. Dyre vesker, pelser, piqueter, og blonde hestehaler, som løper gjennom gatene på Frogner. Oslo er kongen, Oslo er de hjemløse som står i kø, i håp om å få være så heldig å få sove innenfor fire vegger. Oslo er hipsterne som ruller over feeden min på instagram, med sine sorte, ultratynne siluetter. Oslo er skaterne, Oslo er fyren med de crazy øynene som forteller meg at noen på trikken vi sitter på, er ute etter å drepe han. Oslo er lukten av blader og eksos. Oslo er sotede hvite biler som speider etter afrikanske horer. Oslo er kjendisene man ikke blir starstruck av å sitte ved siden av på Kaffebrenneriet, Transene på Elsker, Puffy pomeranians i håndvesker på Teaterkafeen. Oslo er hemmelige raves i nedlagte lokaler, på kaia bortenfor Akershus festning, Utlendinger med perfekt norsk aksent, som ikke regnes som norske uansett. Oslo er motefolk som ikler seg asymetriske kjoler og falske smil, og møter hverandre for champagne og ass-kissing på Elle fest på kunstnernes hus. Oslo er nedtagga fritidsklubber, og plettfrie plener i Vigelandsparken.

Oslo er blanke målrettede blikk, og en kald skulder, du ikke må finne på å lene deg på.

 

(Utdrag fra en lengre tekst jeg skrev til Bachelor, våren 2014)

SMIL

Morgen. Øynene mine fikseres mot den største flaten utenfor vinduet mitt, himmelen, den er ensfarget, Rommet mitt er en sauna, jeg puster inn fuktig kroppslukt, sengetrekket er gjennomsvett, jeg er ikke alene på lakenet, men føler meg alene. Kanskje. Noen ler på gata, noen arrangerer ivrig stoler rundt et bord over taket på rommet. Et sted i verden plukker noen en blomst fra en fremmeds hage, noen har en ut av deg sjæl opplevelse av shrooms, noen spiser blåskjell, noen kaster opp, noen kommer flere ganger etter hverandre, noen slår opp, noen kjøper noe fullstendig crap på tv-shop, noen mister kontrollen over motorsykkelen de sitter på, noen gjør alt for å slippe unna, og noen moser en edderkopp. Jeg stirrer mot en bar rygg. Jeg kjenner ikke ryggen godt nok, til å kunne male hele stjernebildet som utspiller seg av føflekker. Ryggen beveges, fordi en hjerne forteller lungene at de skal fortsette å puste, selv om søvnen har tatt over. Det ligger en halvsmeltet pakke Smil på gulvet, og jeg strekker meg ned, dytter en av bitene ned på enden av pekefingeren min, og sutter den av. Du våkner, snur deg, jeg sier «vil du ha smil?», tar en bit i munnen din, og vi smiler, og ler av at vi smiler av å spise smil. Øynene dine forteller en historie det ikke er ment at mine noengang skal forstå, det er mektige dyp og daler i den brune irisen, for helt andre damer, med andre navn og historier. Men vi spiser sjokolade i svette laken. og smiler med søvnige blikk, og akkurat nå er det alt vi trenger å tenke på.

LUSCIOUS YELLOW LEMON-BOMB

 

Smaksløkene mine poppet i ekstase hver kveld, hele Cruiset, og følelsen av å smelte metallskjeen ned i denne gule bomben av en sitrondessert var spesielt orgasmisk. Nå spiser jeg raw-fuudz med bestikk kjøpt på fretex for en femtilapp. Livets kontraster. Jeg har lært meg å like dem.

Istanbul.

IMG_7016-004

 

Istanbul var akkurat like krydra som jeg håpet på. Fullt av intrikate sjal, smug, løshunder, orange eplete, myntelukt, tannløse smil, fake designergreier, marmor, og de vestlige tendensene var ikke en blitz som blenda deg av overraskende påtatthet, for alt var mishmasha naturlig, symbiotisk, high-tec og historie, Starbuckser og Moskeer. Bønnerop, og iphones, og Stilettheler, og hijabs, og crazy taxisjåfører som ville stappe flest mulig folk inn i gule små taxier likende de i New York. Tyrkiske vakre businessdamer i svindyre klær, som drikker hvitvin og spiser østers til lunsj på uteservering i frodige hotellhager, og en mann som maler en hel trapp i alt han kan få tak i av farger. Hele tiden omgitt av en deilig brusende bris fra sjøen, som slikker og slikker hver side av byens elvebredder.

Trope-Oslo*

Nylig oppdatert-002

 

Trope-Oslo. Byboerne har flykta ut av heten, og igjen er turister med plagg som bare akkurat dekker intimområdene. Og oss da, som jobber for å flykte ut av byen til høsten. Fluer summer rundt fulle søppelkasser i parkene, med grønne glassbiter, pølsesaft fra tomme grillpølsepakker, utpulte kondomer, flip flops, der flipen har floppa mellom tærne for siste gang, og lapper med uønska telefonnumre, og det står der som et alter over sommeren. Det er 2 måneder siden sist jeg skrev noe som helst. 1 månede siden jeg slutta på Westerdals. Jeg har fått nye rynker, kaffelatte-farga brunfarge, sittet oppå, ligget under, spist mer enn 20 kurver jordbær, vært på sjøen, vært i sjøen, fått ny jobb, sett på at en person ble senket ned 6 feet under, mens jord ble strødd over, har løyet, sett bilder av en hjertet mitt pleide å rushe for i Dank magasin, lett etter nipplerings i senga mi, sneket meg inn på utesteder, sett beina i kroppen være for synlige, og drukket nok Mai Tais og Pina Coladas for et helt freakin’ liv. Mest av alt har jeg smakt på alt sommeren later som den er eller faktisk er, med glupske skinnende lepper. Det har ikke etterlatt seg en vond ettersmak, enda. Men Oslo syder av søppel, grønske, og kroppsvæsker, og jeg er jævlig glad vi har 4 årstider.

Fremmede frukter.

*

*

*

Nærheten bar fremmede frukter

de ikke forsto hva de skulle gjøre med

*

Sylte, presse, tørke, skal vi bære dem rundt halsen?

Gjør fruktene oss syke

om vi får de i oss?

Bør vi føre dem opp unnenifra,

 eller mose og smøre oss inn

Slikke fruktene av hverandre

Er det det vi trenger

for å slippe løs noe

som enda ikke finnes

imellom oss?

*

Liggende i solsteken fra takvinduet

modnet fruktene mer og mer

Nå råtner fruktene snart

Se

De har råtnet nå

*

Fremmede frukter

Vi forsto ikke hva vi skulle gjøre med dem

BACHELOR-BYE*

preview1

 

Bacheloren er levert, og anti-klimakset har planta sine ekle, borrete små frø i kroppen min. Rastløsheten smaker eddik, og jeg reiser meg, setter meg, reiser meg, går ut, møter folk som jeg blir med dit de skal, angrer, sigger, og går hjem, legger meg nesten aldri, men sovner jeg, står jeg opp når det er for sent å spise frokost-retter til frokost. Westerdals er snart et tilbakelagt kapittel, og det er tomt og skremmende og som å svømme på dypt vann i sel-kostyme med masse haier rundt – og selvfølgelig helt freaking MINDBLOWING amazing.

indre lydcocktail

Stillheten her inne, henspeiler et støy i det virkelige livet.

Støyet er en ekkel indre lydcocktail av en bacheloroppgave uten dybde, tekstmeldinger som avslører en skjult agenda hos en jeg hadde blotta alt jeg er for, deprimerende lusen cashflow, en messed up nyre, og fremtidsplaner som svosjer rundt i hodet som tusenvis av ‘the golden snitch’ i Harry Potter.

Det lyner i natt, og munnvikene mine peker i retning magmaen inne i jorda. Jeg leste på en blogg i dag om Tokyo. At det er umulig å senke skuldrene der. De er så mange, japanerne, og de spaserer ikke på fortau og fotgjengerfelt, de kryr. Og selv om man legger seg ned på en seng, for eksempel i et kapselhotell, og hotelldirektøren har valgt ut at et japansk band som gjør coverlåter av vestlig jazzmusikk, er passende for å finne roen der inne i den klaustrofobiske kapselen, så vet du det. De er der rett utenfor, alle sammen, japanerne, og turistene, og driver å kryr som maur.

Det stresset, det støyet, utenifra, og innenifra, det kjenner jeg på selv om dagen, sittende, sovende med hevede skuldre, nå som livet kjører i et gir jeg ikke er komfortabel med.

Past tense.

IMG_6117-001

IMG_6261-001

IMG_6495

 

1. Forfengelighet   2. asfaltstøv    3. Familie (3 generasjoner av en ukjent familie hadde piknik i parken. Jeg fikk tatt et snikbilde av det, mens jeg gikk forbi)

«we are your friends, you’ll never be alone again»

 

Jeg husker den gangen for snart to år siden, jeg satt i vinduskarmen og hørte på Justice og Simian Mobile Disco med «We are your friends» på nesten russe-høyt nivå, mens jeg røyka og hulka. Ja. Jeg vet. Det var tidlig høst og yr, på vei til å bli regn, i lufta. Jeg hadde uvaska hår, og så jævlig kjølig indre, at det var et lag med rim på brystet over bh’en. Men jeg skalv ikke av kulden fra rimet, eller de stikkende regndråpene, som traff siden av skuldern min. Jeg skalv som en livredd mus foran en utsulta beinete gatekatt, av tanken på at du hadde mista det aller siste fnugget av interesse for meg. Du hadde jo ikke tatt kontakt. På seks dager, etter vi sa hadet utenfor hos deg. F U C K. «SO COME ON, SO COME ON, SO COME ON, SO COME OOOOOOON», sang jeg med, mens tårene velva nedover kinnene mine. Herregud. Jeg hadde saltsmak og røyksmak i munnen, og lo og gråt på en gang, av at jeg hulka til den sangen. Patetiske kvinnfolk.