Uten jetpack//gråter til massive attack

Idag er første dagen du ikke bor inne i hodet mitt

inatt hadde jeg mareritt om farger

det foregikk i universet

jeg ble slynga gjennom lysglimt, sorte hull og neon

uten jetpack på ryggen

jeg bare falt og falt

merka hvordan universet er bunnløst, uendelig,

enormt ensomt

og da jeg våkna var du vekk

ble du skremt av drømmen?

skubba den deg ut av hjernen min,

som trykket av en atombombe?

Fuck, jeg blir blenda her inne!!

«Jeg tar med meg alle minnene

og bildene av meg,

jeg driver og skyter fram

bak øynene dine,

hvert andre minutt

og stikker jeg ass!! Sayonara»

*

*

Armen min holder meg stabil,

under sjanglinga til en fullstappa buss

jeg gråter stille til

høye toner av Massive Attacks «Teardrop»

minst fem par øyne ser på meg

med undring i blikket

jeg er helt tom

tombola, skrapa ut,

som et utstoppa dyr

ekkoet av ditt Sayonara,

gir meg brekningsfølelse,

og jeg går av to stopp før jeg skal

vakumet er nesten verre enn at du bor der inne

og med ett flytter du inn i hjernen igjen

Jeg tror du har hjerte. Det virker sånn.

Du er masse årer og hår og hud og

har lever og hjerne og hjerte,

Jeg tror du har hjerte.             Det virker sånn.

Hender som beveger seg når du prater,

de prøver å understreke poenger jeg

ikke forstår hvorfor du ønsker å poengtere, men nikker ivirig forde.

Og en latter som ligger helt bakerst i halsen, og

klukkediklukker som klukkinga av rødvin

som får latterkick av kilinga til en flaskehals.

Vi sier ha det, det var kos, ja, koselig, mhm, snart igjen da, ses vi, mhm,

Bare å si fra, mhm,

og du ååååh´er

når du moser armene dine rundt ryggen min.

Fus for å tekste, sa ingen.

Men du tekster, en setning, spørsmålstegn,

Jeg står omringet av alles kebabstænk, og

sjanglete nylonsstrømpe-jenter, som roper «VENT daaaa, HALLOOO, veeent på meeeg!!»,

og taxier som predatorer looking for prays, og

kaster meg inn i en av dem,

kanskje i retning meg.             eller ikke. Mens jeg tekster deg.

DE VET ALT

Vi sitter i en sofa, det er ikke min leilighet, det er en hjertegirlander over oss, en av oss har lilla hår, en har dårlig lykke på Tinder, en er forelska i en annen i rommet, i smug, en har på to ekstremt forskjellige sokker, og vi skal fortelle to løgner og en sannhet om oss selv, og la de andre gjette hvilken som er sann. Jeg finner ikke på en eneste ting ingen av de andre ikke allerede vet om meg, og jeg blir sittende og la blikket gli over ansiktstrekkene jeg kjenner gjennom evige rekker av meningsfylte og meningsløse samtaler, og smile, og drikke av Leffe Blonde ølen fra et rosa sugerør, jeg mest sannsynelig aldri ville valgt å kjøpe selv. Alle her vet omtrent absolutt alt om meg. Det får skuldrene mine til å bli tunge som bowlingballer og senkes helt helt til gulvnivå, og panna mi får tatovert Z E N av en usynlig hånd. Å komme til realisasjonen at alle her kjenner meg nesten bedre enn jeg kjenner meg selv, føles som å runde «friendship» brettet av et jævlig vanskelig dataspill jeg har jobba med i 25 år, og jeg får tårer i øynene, mens jeg sier «dere vet jo alt, u bastards».

saturday

DSCF1315-002

 

Jaipur India pale ale // analog Canon // pensjonist-bananer. (Ikke oppstilt. Dette er den type kollektiv jeg bor i…. )

armringene og Lion

Hopper ut på dypet, fra brygga

uten armringer

De ligger igjen på land,

og lyser opp som to tyggegummikuler, i orange, oppe på stranda. Jeg glemte meg.

Du er å kjøper is,

jeg sa Krone-is, du kommer med Lion,

ikke Lion, sa jeg, du hørte ikke ikke

Armringene, roper jeg,

Padler, padler, padler som en synkronsvømmer,

med tær som peker mot tang og krabber

Armringene, armringene, Jeg er på dypet,

Du roper hva? jeg roper armringene,

du tar de opp, og kommer ned mot meg,

Hvorfor trenger du de?

her, de treffer overflaten av vannet, med to lette pouff,

Isen din smelter, sier du, Ja, jeg ville ikke ha Lion,

Hvorfor trenger du armringene?

Jeg orker ikke at bare luften i kroppen, er det som holder meg oppe,

Ville du ikke ha Lion? Nei.

Jeg svømmer ut fra brygga, fra Lion og deg og sovesveisen din og alt det håndfaste,

armringene klemmer meg og hvisker we’ve got you now, vi kan svømme ut nå,

suget fra krabbene og fra tangen, kjennes lettere,

jeg kan ikke bare svømme ut på dypet, uten hjelp, må du skjønne.

liebe

DSCF1278-002

DSCF1272-001

Berg og dalbane-døgn sammen med to av de aller fineste og rareste folka som bor på Tellus. Period. Vi har ledd, grini, dansa, brukt for mye spenn, blitt frastjålt ting, lurt hverandre trill rundt, rulla på bakken, møtt på både de første og siste vi ville møte, punsha inn i vegger, spilt gitar, sunget høyt, snakka for mye om de med testosteron, snakka akkurat passe mye om sex, sendt ildsinte sms, lengta etter å få sms, og sovet i samme senger.

Greeneries//fall creeping in.

DSCF1108

Skrivesperren la seg som et enormt teppe over verden min, etter innleveringen av Bacheloroppgaven på Westerdals i mai. Jeg har ikke funnet igjen lysten enda, men jeg får blader fra store eiketrær i ansiktet mitt når jeg spaserer på fortauet, så den er her, endelig, høsten. Lufta har begynt å ha på seg en crispy Eau de Parfum av jord, om kveldene. Jeg trenger høsten. Høsten vet hvor alle mine secret spots er, og får meg til å kjenne meg sykt kreativ. Den forandrer meg litt hver gang. Snart løfter teppet seg. Snart skriver jeg igjen. Jeg tar bilder fram til da.

O S L O

Oslo er 4 etasjes høye fasader, og mennesker som drømmer om at byen skal være noe annet enn det den er, uten å prøve å gjøre noe med det. En gryte av rikdom og fattigdom. Funksjonelle jakker, komfortable joggesko, praktiske sekker. Dyre vesker, pelser, piqueter, og blonde hestehaler, som løper gjennom gatene på Frogner. Oslo er kongen, Oslo er de hjemløse som står i kø, i håp om å få være så heldig å få sove innenfor fire vegger. Oslo er hipsterne som ruller over feeden min på instagram, med sine sorte, ultratynne siluetter. Oslo er skaterne, Oslo er fyren med de crazy øynene som forteller meg at noen på trikken vi sitter på, er ute etter å drepe han. Oslo er lukten av blader og eksos. Oslo er sotede hvite biler som speider etter afrikanske horer. Oslo er kjendisene man ikke blir starstruck av å sitte ved siden av på Kaffebrenneriet, Transene på Elsker, Puffy pomeranians i håndvesker på Teaterkafeen. Oslo er hemmelige raves i nedlagte lokaler, på kaia bortenfor Akershus festning, Utlendinger med perfekt norsk aksent, som ikke regnes som norske uansett. Oslo er motefolk som ikler seg asymetriske kjoler og falske smil, og møter hverandre for champagne og ass-kissing på Elle fest på kunstnernes hus. Oslo er nedtagga fritidsklubber, og plettfrie plener i Vigelandsparken.

Oslo er blanke målrettede blikk, og en kald skulder, du ikke må finne på å lene deg på.

 

(Utdrag fra en lengre tekst jeg skrev til Bachelor, våren 2014)

SMIL

Morgen. Øynene mine fikseres mot den største flaten utenfor vinduet mitt, himmelen, den er ensfarget, Rommet mitt er en sauna, jeg puster inn fuktig kroppslukt, sengetrekket er gjennomsvett, jeg er ikke alene på lakenet, men føler meg alene. Kanskje. Noen ler på gata, noen arrangerer ivrig stoler rundt et bord over taket på rommet. Et sted i verden plukker noen en blomst fra en fremmeds hage, noen har en ut av deg sjæl opplevelse av shrooms, noen spiser blåskjell, noen kaster opp, noen kommer flere ganger etter hverandre, noen slår opp, noen kjøper noe fullstendig crap på tv-shop, noen mister kontrollen over motorsykkelen de sitter på, noen gjør alt for å slippe unna, og noen moser en edderkopp. Jeg stirrer mot en bar rygg. Jeg kjenner ikke ryggen godt nok, til å kunne male hele stjernebildet som utspiller seg av føflekker. Ryggen beveges, fordi en hjerne forteller lungene at de skal fortsette å puste, selv om søvnen har tatt over. Det ligger en halvsmeltet pakke Smil på gulvet, og jeg strekker meg ned, dytter en av bitene ned på enden av pekefingeren min, og sutter den av. Du våkner, snur deg, jeg sier «vil du ha smil?», tar en bit i munnen din, og vi smiler, og ler av at vi smiler av å spise smil. Øynene dine forteller en historie det ikke er ment at mine noengang skal forstå, det er mektige dyp og daler i den brune irisen, for helt andre damer, med andre navn og historier. Men vi spiser sjokolade i svette laken. og smiler med søvnige blikk, og akkurat nå er det alt vi trenger å tenke på.

LUSCIOUS YELLOW LEMON-BOMB

 

Smaksløkene mine poppet i ekstase hver kveld, hele Cruiset, og følelsen av å smelte metallskjeen ned i denne gule bomben av en sitrondessert var spesielt orgasmisk. Nå spiser jeg raw-fuudz med bestikk kjøpt på fretex for en femtilapp. Livets kontraster. Jeg har lært meg å like dem.

Istanbul.

IMG_7016-004

 

Istanbul var akkurat like krydra som jeg håpet på. Fullt av intrikate sjal, smug, løshunder, orange eplete, myntelukt, tannløse smil, fake designergreier, marmor, og de vestlige tendensene var ikke en blitz som blenda deg av overraskende påtatthet, for alt var mishmasha naturlig, symbiotisk, high-tec og historie, Starbuckser og Moskeer. Bønnerop, og iphones, og Stilettheler, og hijabs, og crazy taxisjåfører som ville stappe flest mulig folk inn i gule små taxier likende de i New York. Tyrkiske vakre businessdamer i svindyre klær, som drikker hvitvin og spiser østers til lunsj på uteservering i frodige hotellhager, og en mann som maler en hel trapp i alt han kan få tak i av farger. Hele tiden omgitt av en deilig brusende bris fra sjøen, som slikker og slikker hver side av byens elvebredder.